Da vi seilte gjennom Panamakanalen og ut i Stillehavet føltes det som vi hadde uendelig med tid til å besøke alle de små perlene av stillehavsøyer som lå foran oss. Allikevel, da vi kom til Tahiti, hadde vi begynt å tenke på om ikke turen ble litt kort om vi seilte til New Zealand eller Australia, som de fleste gjør. Skulle vi følge passatvindene og sesongen måtte vi være der i månedsskifte oktober/november, og vi kunne ikke seile videre før i mars/april.
Vi begynte så smått å se på alternativene våre, vi kunne velge å reise nordover da orkansesongen starter på sydsiden av ekvator, og dermed få med Mikronesia og Palau. Ideen var passende for oss, og i den sammenhengen ble det naturlig å kikke på forholdene i Det Indiske hav og Rødehavet. Å seile jorden rundt på vår toårstur ble en mulighet.
Planen ble ikke delt på sosiale media av forskjellige grunner, men vi snakket med familie og venner om det, og vi søkte profesjonelle råd. På Sri Lanka møtte vi en del seilere med tilsvarende planer, og etter to herlige uker der, var vi klare!
Maldivene ligger «på veien», og en stopp der ble helt naturlig. Det var fint for oss, for litt diesel hadde vi brukt fra Sri Lanka, og vi ville ha fulle tanker og kanner før Adenbukten. Vi valgte å seile til den nordligste atollen med «port of entry», Uligamu. Her ligger en liten by med ca. 500 innbyggere. Sand i gatene og palmer i hagene. Rolig, og med et par mopeder som eneste motoriserte kjøretøy.
Innsjekk var selvfølgelig ikke så greit som det så ut på forhånd, men etter en halv dag med papirarbeid og betaling for et ekstra «helsesertifikat», ble vi bedt på middag til immigrasjonsbetjenten. Det er en første gang for alt. Han spanderte også kaffe og kake på strandkafeen, en liten tralle med en hyggelig servitør. Det ble en ordentlig fin dag, og vi følte oss virkelig velkommen. Det var det første muslimske landet vi har kommet til, så langt skjørt og tekkelig topp ble funnet frem. Her går alle jentene med hijab og vide klær, alkohol er forbudt og i den lille landsbyen vi var, var det to moskeer som kaldte til bønn fem ganger om dagen. På øyene hvor det er resort har de rett og slett gjort unntak fra landets lover, og vi kan bare gjette forskjellen på å bo på et resort og å bo i Uligamu.
På anker lå også en båt fra New Zealand som vi møtte på Sri Lanka. Vi hadde en morsom kveld sammen med dem, ombord i Tamara. De hadde en ødelagt fryser så hele dagen hadde gått med til matlaging, og heldige vi, fikk servert middag. Etterpå ble det nattbad i all morilden. Utrolig fascinerende.
Det Indiske Hav var en positiv overraskelse. Mindre søppel og fantastiske forhold. Da vi kom inn i seilingsområdet for monsunvind fikk vi de fineste forholdene vi har hatt på turen. Spinnakeren kom opp, vi fikk ingen kraftige byger og vinden var helt stabil. Det var mye liv, vi så to/tre flokker med delfiner hver dag, hval og vi fikk så mye fisk vi ville. En kveld dro Lars-Fredrik opp fire(!) små tunfisk. Et par skilpadder kom også forbi.
Vi hadde hele tiden i bakhodet at vi nærmet oss Adenbukten, men da vi kom til HRA (high risk area) tok det ikke lang tid før vi hadde et fly over oss, de kom på radioen, det var japansk marine, de spurte om alt var bra med oss. Krigsskip er i området og ser en noe mistenkelig eller blir utsatt for noe, kan kalle opp dem, var beskjeden.
Vinden økte litt, og vi hadde en bra lens inn til Bab El Mandeb. Mange fine e-poster fikk vi også fra familie og venner, det er topp på en lang seiltur.
tamaraseiltur 
Legg igjen en kommentar